Robotsveisinger en automatisert sveiseprosess der en programmerbar industrirobot eller samarbeidsrobot kontrollerer sveisebrenneren og følger en forhåndsdefinert sveisebane. Den egner seg best for applikasjoner hvor deler, skjøteplasseringer og produksjonsforhold er tilstrekkelig repeterbare.
Manuell sveising er en sveiseprosess som utføres direkte av en dyktig sveiser, som kontrollerer brenneren eller elektroden og justerer teknikken i sanntid. Sveiseren kan reagere på endringer i leddgap, tilpasning, forvrengning, tilgang og delgeometri etter hvert som sveisen skrider frem.
Robotisk vs manuell sveising på et øyeblikk

Robotisk vs manuell sveising handler mindre om hvilken prosess som er iboende bedre og mer om hvilken som passer til produksjonsforholdene.Robotsveisingskaper vanligvis mest verdi når sveiser gjentas ofte nok til å rettferdiggjøre programmering, fiksering og integrasjon. Manuell sveising er fortsatt svært konkurransedyktig når variasjon av deler, lavt volum eller hyppige jobbbytter gjør menneskelig tilpasningsevne mer verdifull.
Tabell: Praktiske avveininger-mellom robotsveising og manuell sveising
|
Beslutningsfaktor |
Robotsveising |
Manuell sveising |
|
Forhåndskostnad |
Høyere fordi systemet kan kreve en robot, sveisepakke, inventar, vakthold, sensorer, programmering og integrasjon. |
Vanligvis lavere for utstyr og arbeidsstasjonsoppsett, selv om spesialisert verktøy fortsatt kan være nødvendig. |
|
Driftskostnad |
Kan redusere arbeidskostnaden per del ved tilstrekkelig utnyttelse, men forbruksvarer, vedlikehold, programmering og nedetid betyr fortsatt noe. |
Mer direkte knyttet til kvalifisert arbeidstid; kan være økonomisk når produksjonen ikke holder automatiseringen tilstrekkelig utnyttet. |
|
Sveisekonsistens |
Høy når skjøtplassering,-tilpasning, parametere og feste forblir innenfor prosessvinduet. |
Avhenger i større grad av sveisers ferdigheter, tilgang, tretthet og prosesskontroll, men dyktige sveisere kan produsere arbeid med svært høy-kvalitet. |
|
Fleksibilitet |
Sterk for kjente, programmerbare produktfamilier; mindre effektiv når jobbene endres hele tiden. |
Høyt for en-uttak, reparasjoner, prototyper og sammenstillinger som krever hyppige vurderinger eller justeringer. |
|
Oppsett / omstilling |
Programmering, programendringer, touch-ups og validering kan gjøre korte løp mindre attraktive. |
Ofte raskere å flytte mellom ukjente eller lite-volumjobber, spesielt når lite dedikert verktøy kreves. |
|
Gjennomstrømning |
Kan gi høy, forutsigbar gjennomstrømning når-tiden og utnyttelsen er høy og oppstrøms/nedstrømsprosesser holder tritt. |
Vanligvis mer begrenset av operatørens tilgjengelighet og menneskelig arbeidshastighet, selv om det kan overgå automatisering på svært varierende arbeid. |
|
Arbeidsavhengighet |
Reduserer direkte sveisearbeid per syklus, men krever fortsatt folk for lasting, inspeksjon, programmering, vedlikehold og prosessstøtte. |
Avhenger sterkt av tilgjengeligheten og ferdighetsnivået til sveisere. |
|
Delvariasjonstoleranse |
Senk med mindre sensing, sømsporing, adaptiv sveising eller andre korreksjonsteknologier brukes. |
Høy fordi en dyktig sveiser kan reagere på tilpasning-endringer, forvrengning, skjøtplassering og uventede forhold i sanntid. |
|
Kvalitetssporbarhet |
Kan støtte konsistent parameterlogging og produksjonsposter når overvåkingssystemer er integrert. |
Sporbarhet er mulig, men krever vanligvis ytterligere prosedyrer, inspeksjon eller digitale data-systemer. |
|
Vedlikehold |
Krever vedlikehold av robotakser, lommelyktsystemer, inventar, sensorer, kontroller og tilhørende automatisering. |
Enklere utstyrsarkitektur i mange applikasjoner, selv om sveiseutstyr og verktøy fortsatt krever vedlikehold. |
|
Batch egnethet |
Mest attraktivt for repeterbart arbeid med medium- til høyt-volum, eller arbeid med lavere-volum med rask programmering og fleksibel innredning. |
Spesielt effektiv for lavt-volum, høyt-miks, reparasjon, tilpasset og uforutsigbart arbeid. |
|
Typiske bruksområder |
Repeterende braketter, rammer, kapslinger, underenheter og andre produkter med stabile sveiseplasseringer og gjentatt etterspørsel. |
Reparasjoner, feltsveising, prototyper, tilpasset fabrikasjon, variable sammenstillinger og jobber som er vanskelige å fikse konsekvent. |
Den praktiske skillelinjen irobotisk vs manuell sveisingkommer vanligvis ned til fire faktorer:repeterbarhet, variasjon, utnyttelse og omstilling. Automatisering blir mer overbevisende ettersom de samme sveiseforholdene forekommer oftere; manuell sveising øker i verdi ettersom kostnadene for å tilpasse variasjonen øker.
Velg Robotsveising Når
Robotsveising passer godt når produksjonsprosessen-ikke bare sveiseoppgaven-er tilstrekkelig repeterbar.
De samme sveisebanene forekommer ofte. Gjentatte sømmer gjør at programmering, armaturutvikling og prosessvalidering kan gjenbrukes på tvers av mange deler. En brakett, ramme eller innkapsling som produseres hver dag er derfor en mye sterkere automatiseringskandidat enn en sammenstilling av tilsvarende størrelse bygget bare noen få ganger hvert år.
Prosesskonsistens har større verdi enn kontinuerlig menneskelig tilpasning. Når leddgeometrien er kontrollert, kan robotsystemer gjenta kjørehastighet, brennervinkel, bane og programmerte parametere syklus etter syklus. Dette er spesielt verdifullt der stabil produksjon og sporbare prosessforhold betyr noe.
Behold manuell sveising når
Manuell sveising er fortsatt det beste produksjonsvalget når menneskelig tilpasning koster mindre enn å kontrollere variasjon gjennom automatisering.
En-engangsdeler, reparasjonsarbeid, prototyper og tilpasset fabrikasjon endres ofte for ofte til at dedikert programmering og innredning kan betale seg tilbake. En dyktig sveiser kan inspisere en skjøt, kompensere for inkonsekvent tilpasning-, justere teknikken og fortsette å jobbe uten først å konvertere hver variasjon til en programmert respons.
Det samme gjelder ofte skiftende produkter, feltsveising, sammenstillinger som er vanskelige å fikse, og jobber med uforutsigbar tilgang eller forvrengning. I disse miljøene er ikke problemet at automatisering ikke kan sveise skjøten. Det er om det å gjøre skjøten tilstrekkelig forutsigbar for automatisering skaper mer innsats enn sveiseoperasjonen sparer.
Et reparasjonsverksted er et enkelt eksempel: to skadede enheter kan kreve samme nominelle sveis, men likevel komme med helt forskjellige hull, forurensning, geometri og tilgang. Menneskelig dømmekraft er en del av prosessen snarere enn bare en erstatning for automatisering.
Vurder en hybrid tilnærming når
I mange miljøer med høy-miks er den mer nyttige strategien å automatisere repeterende sveiser samtidig som dyktige sveisere beholdes for variabelt arbeid.
Dette kan være fornuftig for blandet-SKU-produksjon, mellomstore partier, sammenstillinger som inneholder flere svært repeterbare sømmer, eller butikker som regelmessig introduserer nye jobber, men som fortsatt har tilbakevendende sveisefamilier. En robot- eller cobot-sveisecelle kan håndtere stabilt arbeid mens sveisere konsentrerer seg om tilpasningsproblemer, tilpassede skjøter, reparasjoner, etterbehandling og jobber som endres for ofte til å automatiseres økonomisk.
Verdien av denne hybridmodellen blir tydeligere når du forstår en mer grunnleggende forskjell: mennesker og roboter kontrollerer ikke sveiseprosessen på samme måte.
Den virkelige forskjellen: Programmert repeterbarhet
Det viktigste skillet mellom manuell og robotsveising er ikke bare menneske versus maskin. Det er måten hver tilnærming reagerer på variasjon.
En dyktig sveiser observerer kontinuerlig skjøten og kan modifisere teknikken etter hvert som forholdene endres. En sveiserobot, derimot, yter best når forholdet mellom den programmerte banen og det virkelige arbeidsstykket forblir forutsigbart. Styrken er programmert repeterbarhet: når en bevegelses- og sveiseprosess er validert, kan roboten reprodusere dem med svært liten syklus-til-syklusvariasjon.
Det skillet forklarer mange av de praktiske forskjellene mellom de to tilnærmingene. Manuell sveising kan absorbere variasjon under prosessen. Robotsveising krever generelt variasjon for å bli kontrollert, oppdaget eller kompensert for av automatiseringssystemet.
Hva en dyktig sveiser kan justere i sanntid
Ved manuell sveising beveger sveiseren ikke bare brenneren langs en forhåndsdefinert linje. En trent sveiser observerer skjøten, bueoppførselen, pytten, tilpasningen- og utvikler geometrien mens den kontinuerlig justerer hvordan sveisen er laget.
Tenk på en skjøt hvor gapet gradvis åpner seg langs sømmen. Sveiseren kan se at mengden fyllstoff som kreves endres og reagerer ved å endre kjørehastighet, brennermanipulasjon, posisjonering eller fyllestrategi. Responsen trenger ikke å være forhåndsbestemt for alle mulige gapdimensjoner; sveiseren tolker hva som skjer og gjør en justering under sveisingen.
Den tekniske fordelen er mer spesifikk: trente sveisere kan tolke visuelle og prosessiske tilbakemeldinger som et fast program ikke automatisk reagerer på med mindre automatiseringssystemet er designet for å oppdage denne variasjonen.
Hva en sveiserobot styrer bedre
A sveiserobottilnærmer seg samme problem annerledes. I stedet for å kontinuerlig tolke et ukjent ledd, utfører den en definert kombinasjon av bevegelses-, timing- og prosesskommandoer.
Når denne kombinasjonen er validert, kan roboten reprodusere variabler som kjørehastighet, brennervinkel, verktøyets-senter-punktposisjon (TCP), sveisebane, timing og sveisesekvens fra syklus til syklus. Avhengig av hvordan sveisesystemet er integrert, kan programmet også koordinere prosessvariabler som trådmatingskommandoer, buestart- og stopptidspunkt, kraterutiner, vevemønstre og overganger mellom sveiser.
Det viktige poenget er ikke at robotens bevegelse er iboende "bedre". Det er at den samme programmerte bevegelsen er svært reproduserbar.
Se for deg en kontrollert sammenstilling som inneholder samme søm på 500 påfølgende deler. Hvis roboten er programmert til å nærme seg skjøten i en definert vinkel, starte ved et bestemt punkt, reise langs en bestemt bane med en definert hastighet, avslutte sveisen og flytte til neste skjøt i en fast sekvens, trenger den ikke å lære disse bevegelsene på nytt på hver syklus. Det er grunnlaget for robotsveisekonsistens.
Hvorfor robotens repeterbarhet ikke er det samme som sveisnøyaktighet
En av de vanligste feilene i diskusjoner om robotsveising er behandlingrobotens repeterbarhetogrobotisk sveisingsnøyaktighetsom utskiftbare konsepter.
Det er de ikke.
Repeterbarhet beskriver om roboten kan gå tilbake til nesten samme programmerte posisjon under gjentatte forhold.
Sveisenøyaktighet beskriver om den resulterende sveisen er riktig plassert i forhold til den virkelige skjøten og om den samlede sveiseprosessen gir det tiltenkte resultatet.
Disse definisjonene fører til et viktig ingeniørprinsipp:
En robot kan gjenta feil vei veldig konsekvent.
Skillet blir tydeligere når robotsveising blir sett på som en komplett posisjoneringskjede i stedet for som en isolert robotarm:
Robot repeterbarhet → TCP-kalibrering → fixturdatum → delplassering → faktisk skjøtposisjon → programmert sveisebane og prosess → faktisk sveiseresultat
Hvert ledd påvirker forholdet mellom robotens kommanderte bevegelse og det fysiske leddet.

Sveisekvalitet og nøyaktighet: Hvilken metode gir bedre sveiser?
Det mer nyttige svaret er: sveisekvaliteten avhenger av hvor stabil prosessen er og hvor mye variasjon som finnes i de virkelige delene som sveises. Robotsveising kan levere svært høy sveisekonsistens når delens plassering, skjøtgeometri, fikstur, sveiseparametere og andre prosessinnganger forblir kontrollert. Manuell sveising kan gi bedre resultater når disse forholdene varierer nok til at menneskelig justering i sanntid blir mer verdifull enn programmert repeterbarhet.
Robotsveisekvaliteten er med andre ord sterkest i et stabilt prosessvindu; manuell sveising blir mer konkurransedyktig når skjøten beveger seg utenfor det forutsigbare vinduet.
Hvor roboter har kvalitetsfordelen
Robotsveising har sin klareste kvalitetsfordel når arbeidet som presenteres for roboten er tilstrekkelig repeterbart og sveiseprosessen allerede er validert.
Under disse forholdene kan roboten reprodusere de samme fysiske og prosessvariablene fra en syklus til den neste.
Reisehastighet er ett eksempel. En programmert robot kan opprettholde den beordrede bevegelsen langs en sveisebane uten de små hastighetsendringene som naturlig oppstår under manuell brennerbevegelse. Når sveiseprosessen er avhengig av å holde kjørehastigheten innenfor et definert område, hjelper denne repeterbarheten til å stabilisere varmetilførsel og perledannelse.
Det samme gjelder brennerens vinkel og posisjon. Når verktøyets senterpunkt, arbeidsstykkeplassering og sveisebane er korrekt etablert, kan roboten reprodusere den programmerte brennerens orientering og banen på gjentatte deler. Det fjerner én kilde for syklus-til-variasjon.
Prosessparametere kan også kontrolleres systematisk. Avhengig av sveisesystemet kan programmet koordinere variabler som trådmating, spennings-relaterte innstillinger, reisehastighet, buetiming, vevebevegelse, start- og stopprutiner og sveisesekvens. Verdien kommer fra å holde den validerte kombinasjonen av variabler konsistent i stedet for å stole på en operatør for å reprodusere den samme fysiske utførelsen hver syklus.
Roboter påvirkes heller ikke av utmattelsesdrevet-bevegelsesvariasjon. En menneskelig sveiser kan forbli fullt i stand til å produsere akseptable sveiser gjennom et skift, men kroppsholdning, tilgang, repetisjon, varme og tretthet kan introdusere endringer i reise eller brennermanipulasjon. En programmert robot opplever ikke disse fysiologiske effektene.
Disse fordelene kan oversettes til mer stabilt første-utbytte og lavere feilvariasjon, men bare når resten av systemet støtter dem. Det ville være feil å konkludere med at robotsveising automatisk gir overlegne sveiser.
Nøkkelkvalifikasjonen er alltid den samme:
Repeterbar robotbevegelse forbedrer sveisekonsistensen bare når delpresentasjon og prosessinnganger er stabile nok til at repeterbarheten forblir på linje med den virkelige skjøten.
Når manuell sveising gir bedre resultater
Manuell sveising kan gi bedre resultater når skjøten varierer nok til at tilpasning er viktigere enn å gjengi en fast bane.
Dette er spesielt tydelig i reparasjonsarbeid. En reparasjon kan innebære slitte kanter, tidligere sveisemetall, forvrengning, usikre dimensjoner, begrenset tilgang, forurensning eller geometri som er vesentlig forskjellig fra en del til den neste. Å lage en dedikert armatur og programmert bane for alle forhold kan kreve mer innsats enn å utføre selve sveisen.
En dyktig sveiser kan inspisere det faktiske reparasjonsområdet, finne ut hvor materialet må deponeres, justere brennerens bevegelse ettersom skjøten endres, og reagere når tilgang eller geometri avviker fra forventningene.
Prototypefabrikasjon skaper en lignende situasjon. Tidlige sammenstillinger kan ikke ha stabile dimensjoner eller ferdigstilte inventar. Skjøtplasseringer kan endres mellom revisjoner, og komponenter kan kreve håndtilpasning under utvikling. I det miljøet kan evnen til å reagere umiddelbart på den gjeldende delen ha større betydning enn å produsere hundrevis av identiske sykluser.
Uforutsigbare fabrikerte sammenstillinger kan også favorisere manuell sveising. Hvis oppstrøms skjæring, forming eller klebemontering skaper skiftende mellomrom eller mismatch, kan en sveiser endre bevegelse, brennerposisjon eller fyllingsteknikk etter hvert som tilstanden utvikler seg i stedet for å kreve at hver variasjon oppdages og oversettes til en automatisert korreksjon.
Forskjellen blir enda mer uttalt ved feltsveising. Strukturen kan allerede være installert, tilgangen kan variere etter sted, komponentorientering samsvarer kanskje ikke med en standard armatur, og det omkringliggende miljøet kan pålegge begrensninger som ikke var til stede i en kontrollert produksjonscelle.
Se for deg en feltreparasjon på en eksisterende strukturell sammenstilling der forvrengning har forskjøvet skjøten og de omkringliggende komponentene begrenser tilgangen til brenneren. En programmert bane opprettet for nominell geometri har begrenset verdi hvis den virkelige leddet ikke lenger opptar den geometrien. En kvalifisert sveiser kan arbeide ut fra den tilstanden som faktisk eksisterer.
Dette betyr ikke at manuell sveising er iboende høyere kvalitet i variable miljøer. Resultatet avhenger fortsatt av sveisers ferdigheter, prosedyrekontroll, forberedelse, inspeksjon og prosessgrenser.
Produktivitet: Arc-On Time er bare en del av historien
Et vanlig argument for automatisering er enkelt: en robot kan utføre en sveis raskere, så robotsveising må være mer produktiv.
Den konklusjonen kan være riktig, men sveisehastighet alene er et dårlig mål på robotsveiseproduktiviteten. En produksjonscelle skaper verdi ved å levere akseptable ferdige deler, ikke ved å maksimere brennerens bevegelseshastighet eller bue-i tid isolert.
Den totale produksjonstiden strekker seg langt utover sekundene der en lysbue er aktiv. Deler må ankomme, lastes, lokaliseres, klemmes, sveises, omplasseres, inspiseres og fjernes. Ulike produkter kan også kreve at inventar, programmer, verktøy eller valideringsprosedyrer endres mellom kjøringer.
Som et resultat skaper den raskeste sveiseprosessen ikke nødvendigvis det raskeste produksjonssystemet.
Arc-På tid vs. total syklustid
Arc-i tideer den delen av produksjonssyklusen der sveisebuen faktisk er aktiv og avsettes sveisemetall.
Total syklustidinkluderer alt som kreves for å produsere delen.
Avhengig av applikasjonen kan det omfatte:
lasting av arbeidsstykket; lokalisere og klemme den; verifisere del tilstedeværelse; posisjonering eller indeksering av sammenstillingen; robottilnærming og luftbevegelser; sveising; reposisjonering mellom leddene; avkjøling eller oppholdstid; undersøkelse; unclamping; og lossing av den ferdige monteringen.
Denne forskjellen er viktig fordi forbedringer i sveisehastigheten kun påvirker én del av syklusen. Dette er grunnen til at utsagn som «roboter sveiser X ganger raskere» har begrenset beslutningsverdi uten applikasjonskontekst. En høyere reisehastighet kan ha stor betydning i en lang-sveiseapplikasjon der lysbue-til tid dominerer syklusen. Det kan ha svært liten betydning i en sammenstilling der mesteparten av produksjonstiden brukes på å laste flere små komponenter inn i en kompleks armatur.
Det operasjonelle spørsmålet er derfor ikke: Hvor raskt kan roboten sveise?
Det er: Hvor stor prosentandel av den totale syklustiden er sveising, og hvilken aktivitet begrenser for øyeblikket god-delproduksjon?
Hvis sveising er flaskehalsen, kan raskere robotbevegelser, høyere avsetningshastigheter, optimalisert sveisesekvensering eller reduserte luftbevegelser øke produksjonen vesentlig. Hvis sveising ikke er flaskehalsen, kan forbedring ganske enkelt skape en robot som bruker mer tid på å vente.
Lasting, lossing og delplassering
Robotceller er fortsatt avhengig av aktiviteter som skjer før og etter sveisen, og disse aktivitetene kan bestemme cellegjennomstrømningen sterkere enn robotens hastighet.
En rask robot som venter på deler er ikke en produktiv celle. Operatørlasting er et vanlig eksempel. En armatur kan kreve at flere komponenter plasseres individuelt, orienteres riktig, settes mot lokatorer og klemmes før roboten kan starte. Hvis denne prosessen tar lengre tid enn robotsveisesyklusen, løser ikke det å redusere sveisetiden den primære begrensningen. Lossing kan skape det samme problemet, spesielt med store, varme, tunge eller vanskelige sammenstillinger.
Armaturdesign påvirker også håndteringstiden. Lokatorer som er vanskelige å nå, overdreven individuelle klemmer, dårlig tilgang eller komponenter som krever gjentatt justering kan øke ikke-sveisetiden for hver syklus. En svært repeterbar robotsveiseprosess kan ikke gjenopprette all den tapte tiden.
Delposisjonering skaper et nytt lag.
Noen sammenstillinger må roteres slik at sveisene forblir i gunstige orienteringer. En robotsveiseposisjoner kan indeksere delen mellom sveisene, men rotasjon og setting tar fortsatt syklustid. Cellen må også ta hensyn til sikker robotklaring, posisjoneringsakselerasjon, fixturgeometri og sekvensen som kreves for å eksponere hvert ledd.
Avkjøling og inspeksjon kan også begrense gjennomstrømningen. Hvis en del må forbli i armaturet mens temperaturen faller, eller hvis en operatør utfører inspeksjon før lossing, blir disse operasjonene en del av den effektive syklusen.
Oppstrømsproduksjon er også viktig. Kutting, forming, maskinering, festemontering og materialhåndtering må levere komponenter i den hastigheten robotcellen forbruker dem. En robot som er i stand til å fullføre en del hvert minutt gir liten fordel hvis oppstrøms fabrikasjon leverer en ny sammenstilling hvert tredje minutt.
Av den grunn vurdererrobotisert sveiseproduktivitetbør inkludere hele cellen:
materialforsyning → lasting → feste → posisjonering → sveising → inspeksjon → lossing
Cellelayout, armaturdesign, valg av posisjoneringselement, materialflyt og operatørarbeidsinnhold kan derfor være like viktig for gjennomstrømming som robotprogrammering.
Omstilling kan endre økonomien
Gjennomsnittlig syklustid forteller bare en del av historien når en butikk produserer flere jobber eller SKUer.
Det neste spørsmålet er: Hvor mye produksjonskapasitet går tapt når produksjonen endres fra en jobb til en annen?
En robotsveisebytte kan innebære mer enn å velge et annet program. Avhengig av cellen kan det hende operatører eller teknikere må:
fjern og installer en annen armatur;
last inn de riktige robot- og sveiseprogrammene;
endre eller endre programmerte baner;
verifiser TCP eller sveiseverktøy;
endre forbruksvarer eller prosessoppsett;
installer forskjellige delsøkere;
juster posisjonerings- eller armaturkonfigurasjoner;
bekrefte sveiseparametere;
og sveis og inspiser et første stykke før du slipper produksjonen.
Hver aktivitet bruker tid der cellen ikke produserer salgbare deler.
Dette er spesielt viktig ved robotsveising med høy-miks og lav-volum. Automatisering kan spare flere sekunder på hver sveis, men disse besparelsene kan bli overveldet hvis butikken taper betydelig tid på å gjentatte ganger skifte armaturer, validere første stykker eller redigere programmer mellom korte batcher.
Det betyr ikke at høy-blandingsproduksjon automatisk skal forbli manuell. Det betyr at overgang må behandles som en del av automatiseringsøkonomien snarere enn som en tilfeldig oppsettaktivitet.
Produktivitet er en systemegenskap
Disse scenariene avslører hvorfor automatiseringsbeslutninger ikke kan baseres på robotsveisehastighet alene.
For et stabilt,-høytvolumsprodukt, kan lysbue-til tid og robotsyklusoptimalisering være sentralt for produktiviteten fordi oppsettet er spredt over mange deler. For blandet produksjon kan bytte- og festestrategi ha like mye betydning som selve sveisesyklusen. For en-av jobb kan oppsettet dominere hele den økonomiske ligningen, noe som gjør den manuelle ytelsen{5} langsommere.
En nyttig produktivitetsgjennomgang bør derfor undersøke minst tre nivåer:
Sveisenivå:Hvor mye tid bruker man egentlig på sveising?
Cellenivå:Hvor mye tid brukes på lasting, posisjonering, venting, inspeksjon og lossing?
Produksjons-miksnivå:Hvor mye kapasitet går tapt ved oppsett og omstilling på tvers av den virkelige arbeidsplanen?
Bare når alle tre tas i betraktning, reflekterer sammenligningen produktiv produksjon i stedet for teoretisk sveisehastighet.
Sikkerhet og arbeidsstyrke: Automatisering endrer jobben, ikke bare antall ansatte
Arbeidsstyrkens påvirkning av sveiseautomatisering beskrives ofte for snevert som en reduksjon i manuell sveisearbeid. I praksis endres automatiseringender det kreves arbeidskraft og tekniske ferdigheter.
En robotsveisecelle kan redusere tiden en person bruker kontinuerlig på å betjene en brenner, men produksjonen avhenger fortsatt av folk som kan forberede delen, etablere prosessen, verifisere sveisekvaliteten, feilsøke feil, vedlikeholde utstyr og reagere når faktiske produksjonsforhold avviker fra de programmerte forutsetningene.
En mer nøyaktig måte å beskrive skiftet på er: Manuell sveising konsentrerer ferdighetene ved brenneren. Automatisert sveising fordeler ferdigheter på tvers av oppsett, programmering, prosesskontroll, inspeksjon, feilsøking og vedlikehold. Det skillet har betydning både for sikkerhetssaken og for realistisk arbeidsplanlegging.
Farer automatisering kan redusere
En legitim grunn til å automatisere sveising er åredusere operatørens eksponeringtil forhold knyttet til gjentatt manuell sveising. Avhengig av celledesign og prosess, kan automatisering flytte operatøren lenger fra:
bue stråling; sveiserøyk; strålevarme og ledet varme; repeterende fakkelbevegelse; vedvarende vanskelige stillinger; og fysisk krevende tilgangsstillinger.
Skillet mellomredusere eksponeringenog eliminering av risiko er viktig.
For eksempel kan en robot utføre en repeterende sveis inne i en lukket celle mens operatøren laster og losser deler fra en beskyttet stasjon. Den ansatte trenger ikke lenger å være direkte ved siden av lysbuen gjennom hver syklus, noe som kan redusere direkte eksponering betydelig. Likeledes kan en lang søm som krever at en sveiser opprettholder en ubehagelig holdning i flere minutter av gangen være en sterk automatiseringskandidat selv når direkte arbeidsbesparelser ikke er prosjektets eneste økonomiske begrunnelse. Ergonomisk verdi kan derfor bli en del av automatiseringsvirksomheten.
Men farene forsvinner ikke bare når fakkelen festes til en robot. En robotsveisecelle introduserer eller beholder risikoer forbundet med:
robot og posisjonsgiver bevegelse; klem- og knusepunkter; varm sveiset montering; sveiserøyk og lysbuestråling; automatisk verktøy; lagret energi; og vedlikeholdstilgang inne i cellen.
Den fullstendige søknaden krever fortsatt passende risikovurdering, vakthold eller andre beskyttelsestiltak, trygge tilgangsprosedyrer og vedlikeholdskontroller. Automatisering endrer eksponeringens natur og plassering. Det bør ikke behandles som en erstatning for sikkerhetsteknikk.
Hvilke ferdigheter er fortsatt nødvendig
Robotsveising fjerner heller ikke behovet for sveisekunnskap. I mange applikasjoner gjør det den kunnskapen viktigere fordi en teknisk beslutning kan påvirke hundrevis av deler før noen griper inn.
Robotprogrammering kan ikke erstatte sveiseprosessekspertise. En tekniker kan lære roboten nøyaktig hvor den skal bevege seg og fortsatt produsere en dårlig sveis hvis de valgte prosessparametrene, brennerens orientering, skjøteforberedelse eller sekvens er feil.
Ulike produksjonsproblemer krever derfor ulik kompetanse.
|
Produksjonsproblem |
Vanligvis trengs ferdigheter |
|
Dårlig perleform, fusjon, penetrering eller overdreven sprut |
Sveise- og prosessekspertise for å evaluere parametere, brennerens orientering, leddtilstand, skjerming og prosedyreegnethet |
|
Roboten savner konsekvent sveisebanen |
Robotprogrammering, TCP-kalibrering, koordinat-system eller bane-verifiseringsferdigheter |
|
Leddstilling endres mellom ellers like deler |
Kunnskap om inventar, del-plassering og oppstrøms fabrikasjon |
|
Cellen stopper eller produserer alarmer |
Automatisering feilsøking og kontrollerer kunnskap |
|
Sveisekvaliteten endres gradvis over produksjonen |
Prosessovervåking, forbruksmateriell inspeksjon, vedlikehold og sveiseekspertise |
|
Ny SKU må innføres |
Oppsett, programmering, prosessvalidering og første-kvalifisering |
|
Mekanisk nøyaktighet forringes etter kollisjon eller service |
Kalibrerings- og robotvedlikeholdsferdigheter |
|
Tilbakevendende defekter vises til tross for korrekt robotbevegelse |
Tverrfunksjonell-feilsøking på tvers av sveiseprosesser, armaturer, deler og program |
Det er derforopplæring i robotsveisingbør ikke fokusere kun på hvordan man lager robotpoeng. Et produksjonsteam kan trenge kompetanse på flere områder.
Sveiseekspertise er fortsatt nødvendig for å etablere passende parametere, tolke defekter, forstå leddadferd og gjenkjenne når et problem oppstår i sveiseprosessen i stedet for roboten.
Programmerings- og kalibreringsferdigheter er nødvendig for å lage baner, administrere forskyvninger, verifisere TCP-er, gjenopprette fra feil og foreta kontrollerte endringer når produkter eller verktøy endres.
Fixturoppsett og prosessteknikk blir viktig når gjentatte delbevegelser, dårlig tilpasning- eller inkonsekvent lokalisering påvirker forholdet mellom leddet og den programmerte banen.
Inspeksjons- og kvalitetskunnskaper er fortsatt nødvendige for å avgjøre om den automatiserte prosessen gir akseptable resultater. En robot kan gjenta en syklus uten å gjenkjenne alle typer sveisefeil.
Vedlikeholdsevnen blir viktigere ettersom produksjonen avhenger av tilleggsutstyr: robotakser, sveisebrennerkomponenter, sensorer, posisjoneringsanordninger, inventar, kontrollere og sikkerhetssystemer.
Arbeidsmodellen endres derfor heller enn å forsvinne.
En forenklet sammenligning ser slik ut:
Manuell produksjon
Sveiser → tilpasse-opp → brennerdrift → visuell/prosessjustering → inspeksjon eller korreksjon
Automatisert-celleproduksjon
Operatør/tekniker → dellasting og festeoppsett → programvalg → automatisert sveising → inspeksjon → feilsøking/prosesskorrigering ved behov
Den viktige ROI-implikasjonen er at automatisering ikke bør modelleres slik at den erstatter hver eksisterende sveisetime med null arbeidskraft. Noe direkte fakkeltid kan forsvinne. Annen arbeidskraft beveger seg oppstrøms til oppsett eller nedstrøms til tilsyn, vedlikehold og kvalitetskontroll.
Konklusjon
Den enkleste måten å vurdererobotsveising vs manuell sveisinger å spørre hvor repeterbarhet skaper mer verdi enn tilpasning.
Robotsveising er sterkest når repeterbarhet i produktet rettferdiggjør repeterbarhet i prosessen. Det betyr vanligvis at samme eller lignende sveiser gjentar seg ofte nok, overganger er håndterbare, deler kan plasseres konsekvent, og cellen kan forbli produktiv nok til å dekke kostnadene for inventar, programmering, integrasjon og løpende støtte.
Manuell sveising er sterkest når variasjon og dømmekraft dominerer. Hvis geometrien endres ofte, tilpasningen-er uforutsigbar, tilgangen er forskjellig fra jobb til jobb, eller installasjonsarbeid har små muligheter for gjenbruk, kan en dyktig sveiser ofte reagere mer økonomisk enn et automatisert system designet rundt forhåndsdefinerte forhold.

Den praktiske avgjørelsen kommer derfor ned til fire spørsmål:
Produksjonsrepetisjon: Hvor ofte kan samme sveiseprosess gjenbrukes?
Produktmiks og overgang: Hvor mye tid og ingeniørarbeid kreves når jobben endres?
Delkonsistens: Kan det virkelige leddet presenteres forutsigbart, eller oppdages pålitelig når det beveger seg?
Økonomisk utnyttelse: Vil automatiseringen bruke nok tid på å produsere verdifull produksjon til å rettferdiggjøre installerings- og livssykluskostnadene?
Hvis disse forholdene er sterke, fortjener robotsveising en seriøs vurdering. Hvis de er svake, kan manuell sveising forbli den mer rasjonelle produksjonsmetoden. Hvis de er blandet, kan selektiv automatisering gi en bedre passform enn begge ytterpunktene.
Før du sammenligner robotmerker eller cellepriser, må du først vurdere delene og produksjonsprosessen.
Leter du etter noe annet?
Klar til å implementere robotsveising?
Del detaljdetaljer, produksjonsarbeidsflyt, krav til syklustid, fabrikkoppsett og sveisespesifikasjoner med ingeniørteamet vårt.
RBTIC vil evaluere robotvalg, systemkonfigurasjon og arbeidscellelayout, og levere tilpassede prosjektanbefalinger og tilbud.
FAQ
